Tunikaen og menneskets forfengelighet

Moter og trender er tidløse fenomener som man nok kan si har eksistert opp gjennom hele menneskehetens historie. Faktisk da helt siden de første menneskene lærte seg å bruke dyreskinn til å lage klesplagg for beskyttelse av de forholdsvis hårløse, sårbare kroppene sine mot ytre påkjenninger, og for å holde varmen.

Det er grunn til å tro at de første klesplaggene var ganske røffe, og funksjonaliteten gikk nok sannsynligvis foran utseendet. Men mennesket har alltid vært et forfengelig vesen, og det er mye som tyder på at ulike grupper av mennesker også i menneskets tidligste historie møttes og utvekslet kunnskap og lærte av hverandres erfaringer på alle livets områder, også når det gjaldt kunsten å lage gode, praktiske og komfortable klær.

Spredningen av moten og tunikaen

Og dermed ble de beste designene med tid og stunder spredt utover blant de ulike stammesamfunnene, som i sin tur gjorde sine egne nye forbedringer på i utgangspunktet gode design, mens de mindre gode gikk i glemmeboka. Og på denne måten ble de beste, mest praktiske designene de mest utbredte og populære, og slik kan man altså anta at den første moten oppsto.

Denne utviklingen hadde altså pågått i tusenvis av år allerede på det tidspunktet da det vi kan kalle den første tunikaen dukker opp i motehistorien. Vi skal tilbake til de gamle romerne for å finne opprinnelsen til det klesplagget vi i dag kjenner som tunika. Tunikaen var det viktigste plagget i en manns klesdrakt i det gamle romerske riket, og selv om også kvinner kunne bruke tunika på denne tiden, var det et plagg som i størst grad ble brukt av menn.

Den romerske tunikaen var typisk laget av to stykker ufarget ull som var sammensydd på sidene og over skuldrene. Tunikaen rakk ned til knærne, og dekket overkroppen, magen og underlivet. Den var uten ermer, med åpninger for armene øverst på hver side, og ble gjerne båret uten bukser under.

Dette var et hverdagsplagg som ble båret av alle, både frie borgere og ikke-borgere. Denne opprinnelige, ermeløse varianten av tunikaen var et praktisk plagg som var enkelt å lage, og den tynne lette ullen passet perfekt til det varme, tørre klimaet i Italia.

Erobrernes garderobe

Senere skulle romerne bringe med seg tunikaen på sine omfattende erobringstokter og introdusere den for ulike folkeslag over hele det enorme romerske riket, fra Nord-Afrika i syd til England i nord, og overalt hvor de kom ville folk etterligne erobrerne og ta i bruk dette nye klesplagget, både for å vise underkastelse overfor sine nye herrer, men kanskje like mye fordi det rett og slett var et praktisk og anvendelig plagg.

Og ettersom århundrene gikk, og det vestromerske riket gikk nedenom og hjem, og Europa gikk inn i det historikerne kaller den mørke middelalderen, eller folkevandringstiden som den også kalles, så fortsatte folk å bruke tunikaen i sine lokalt tilpassede varianter, i ulike materialer, ettersom hva man hadde best tilgang på, noen med ermer og noen uten. Selv om kvinner som tidligere nevnt også i noen tilfeller hadde brukt den i det gamle romerske riket, så var tunikaen på denne tiden blitt et rent mannsplagg.

Tunikaen i vikingtiden

Selv om begynnelsen på vikingtiden vanligvis blir regnet fra raidet på klosteret i Lindisfarne i det nordøstlige England i år 793, så er det grunn til å anta at dette ikke var den første gangen som folk fra Skandinavia hadde vært i kontakt med resten av Europa, og blitt utsatt for en gjensidig påvirkning i forhold til kultur og klesdrakt.

Og i likhet med resten av Europas befolkning hadde også våre vikingforfedre rundt denne tiden fått øynene opp for tunikaen og begynt å lage sine egne varianter av den, med ermer og i tykt ullstoff, for å holde sjøfarende vikinger varme på lange sjøreiser i vind, blåst, og ruskevær.

De brukte sterke, klare plantefarger som rødt, grønt, brunt, gult og blått for å farge ullstoffet, og tunikaen i den norrøne varianten ble et basisplagg i mannens klesdrakt. Men moten forandrer seg, som tidligere nevnt, snitt og fasonger skiftes ut, og da vikingtiden gikk inn i høymiddelalder på 1200-1300-tallet, så ble mennenes tunikaer i vikingstil laget i ymse varianter og lengder byttet ut med en mer figurnær jakke eller trøye som fikk åpning med knapper ned langs fronten. Trøyen var kort slik at bena ble helt synlige, og den ble båret med et belte i hoftehøyde.

Neste gang tunikaen for alvor dukker opp i det internasjonale motebildet igjen er med den beryktede 68-generasjonen og hippiebevegelsen på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. På den tiden oppsto det tilsynelatende et behov i den raskt voksende ungdoms- og protestbevegelsen i USA og Europa, som markerte seg sterkt med psykedelisk rock, utstrakt bruk av narkotiske stoffer som hasj, marihuana og LSD, og omfattende protestmarsjer blant annet mot Vietnamkrigen og for kvinnefrigjøring.

For å skille seg markant ut fra den da rådende konservative klesstilen med bukser med press i, blazer, slips og hvit skjorte, så valgte mange tunikaen. Lærjakker og dongeribukser var på en måte litt oppbrukt som protest klesplagg allerede på slutten av 50- tallet, da idoler som blant annet James Dean og Marlon Brando hadde gjort dem til symboler for rock’n’roll-generasjonen.

Hippiebevegelsen var derfor på utkikk etter noe som var deres eget. Valget falt altså på et klesplagg som i sine ulike utforminger opp gjennom historien er dokumentert å være over 2000 år gammel.

Dagens tunika innen mote

Men det er et kjent fenomen at tidligere tiders mote kommer tilbake, og hippiebevegelsen, særlig den kvinnelige delen av den, omfavnet tunikaen og gjorde den til sin generasjons favorittklesplagg ved hjelp av fargevalg, utforming og dekorasjon.

Og i årene som har gått siden 70-tallet har tunikaen i ulike materialer og utforminger kommet og gått i motebildet, men litt merkverdig er det at det som èn gang var et rent mannsplagg, nå har blitt et plagg som så å si utelukkende brukes av kvinne. Det er vel dog egentlig bare et uttrykk for at tidene forandrer seg, og motene med dem!